Tilbake til Hovedside

KRIGSFORSPILL

• Viktige hendelser
• Hitler besøker Norge
• Invasjon (9. april)

OKKUPASJONEN

• Okkupasjons-makten
  • Tyske soldater
  • Tysk strategi
  • Tyske fangeleire
• De allierte Styrkene
• Motstand
  • Hjemmefronten
  • Den illegale pressen
• Propaganda
  • Alliert propaganda
  • Tysk propaganda
  • Norsk propaganda
• Den andre siden
  • Nasjonal Samling
  • Frontkjempere
  • Angiveri
• Hverdagsliv
  • Bombing
  • Rasjonering

FRIGJØRINGEN

• Mai, 1945
• Rettsoppgjøret

Den Illegale Pressevirksomheten i Drammen

Skrevet av Kristian Jensen (Prosjektmedarbeider ved Universitetet i Bergen - Institutt for Informasjons- og Medievitenskap)

En av de byene hvor den NKP-kontrollerte illegale pressen sto aller sterkest var Drammen.  De to illegale avisene ”Friheten” og ”Alt for Norge”, som begge kom ut i Drammen i løpet av krigsårene, er gode eksempler på dette.  I denne teksten presenteres den illegale pressevirksomheten i Drammen, med særlig fokus på de to overnevnte avisene og hvilken utvikling de hadde gjennom krigens forløp.  Informasjonen er hentet fra boken ”De Trykte Illegale Avisene” utgitt av Falken Forlag AS.

En av de store initiativtakerne til å opprette en illegal pressevirksomhet i Drammen var Rolf Pettersen.  Pettersen var formann i fagforeningen på jernbaneverkstedet og mange år aktiv i AUF og Arbeiderpartiet.  Under krigens første år var han en av de fremste medarbeiderne i det illegale, faglige utvalget i Buskerud.  Fram til han i desember 1943 ble arrestert og senere henrettet hadde han rekruttert flere personer som utgjorde et omfattende illegalt nettverk i Drammen.

Kommunistene hadde fra tidlig av stått bak illegale publikasjoner.  Allerede høsten 1940 kom den illegale avisen ”Kjensgjerninger” ut.  Denne ble så avløst av ”Folkets Røst” tidlig i 1941.  Med bakgrunn i disse første avisutgivelsene bygde kommunistene i Buskerud alt i 1940 ut en forløper for det omfattende distribusjonsapparatet som senere fordelte alle de viktigste illegale avisene i Buskerud.  Apparatet omfattet avisene ”London-Nytt”, ”Ja, Vi Elsker”, ”Fritt Norge”, ”Fri Fagbevegelse”, ”Friheten”, ”Alt for Norge” og mange andre.

Under krigens første år var det imidlertid et problem at alt det illegale arbeidet foregikk for ”åpent.”  Innstraming av sikkerhet var nødvendig og Arne Gustavsen, leder for det kommunistiske partiet i Buskerud, grep inn i 1942.  Arbeidsområdene ble nå strengere atskilt slik at den enkelte arbeider visste svært lite, eller i mange tilfeller ingenting, om det illegale apparetet utover de nærmeste kontaktpersonene.  Krav til stadig årvåkenhet ble også prentet inn i arbeiderne.

Arbeidet med distribueringen av de illegale avisene ble tidlig knyttet sammen med Det illegale faglige utvalgets virksomhet.  Arbeidet med de illegale avisene foregikk på kontoret til Petter Fossum på Høytorget.  Han var forretningsfører i bygningsarbeiderforeningen, og kontoret var et egnet tilholdssted.  Utvalget ga Finn Pettersen i oppdrag å arbeide med dette.  Finn Pettersen skulle senere stå frem som en nøkkelfigur i forbindelse med produseringen og distribueringen av ”Friheten” og ”Alt for Norge”.

En annen nøkkelfigur som må nevnes er Torstein Bakke som i lengre tid skulle jobbe som setter for den illegale avisen ”Friheten.”  Bakke hadde blitt rekruttert av Rolf Pettersen til den illegale virksomheten, og han henvendte seg til Kai Møller, en trykker og typograf som ledet et av de største trykkeriene i Drammen.  Møller gav samtykke til at trykkeriet kunne brukes til illegal virksomhet og det var her ”Friheten” etter hvert skulle bli trykket.

Selve avisen ”Friheten” var nemlig frem til vinteren 1942 en stensilert avis kun bestående av to A4-ark som var stiftet sammen.  Det var tett skrift på begge sidene av de to arkene.  En senvinterdag i 1942 møtte imidlertid Finn Pettersen og Arne Gustavsen med Ottar Lie i Oslo.  Lie var organisasjonsleder i det illegale NKP.  Pettersen og Gustavsen uttrykkte overfor Lie at de var interessert i å gjøre ”Friheten” om til en trykt avis.  Det ble gitt grønt lys til dette, og kort tid etterpå kom de første trykte eksemplarene av ”Friheten” ut.  Den siste stensilerte utgaven av ”Friheten” i 1942 var nr. 24.  På dette tidspunktet var avisens opplag på ca. 6000.  Dette tok ca fem timer å trykke opp.  Etter et par måneder hadde imidlertid opplaget økt til hele 20000.  Dette skapte økt behov for papir, og papir til trykkeriet ble levert av Rolf Hansen som var ansatt i salgsavdelingen på en av byens papirfabrikker.  Som nevnt foregikk trykkingen på Kai Møllers trykkeri mens Thorstein Bakke hadde ansvaret for settingen.

I tiden like etter at det var blitt vedtatt at ”Friheten” skulle komme ut i trykt format gjennomgikk NKP flere harde tilbakeslag.  NKPs organisasjonssenter var på dette tidspunktet i Brekke på Øst-Modum.  I oktober 1942 ble imidlertid dette senteret opprullet etter at Karsten Sølvberg, kjent fra det illegale apparatet i Oslo, hadde brutt sammen under et forhør.  Dette førte til massearrestasjoner og blant annet ble Ottar Lie henrettet 1. Mars, 1943. 

Natt til 29.januar 1943 gjennomførte så nazistene en razzia mot det illegale faglige utvalget.  Nesten 50 mennesker ble arrestert. Finn Pettersen var en av dem som unngikk arrestasjon. Han var en av de heldige som hadde fått en melding fra en forbindelse i politiet om razziaen, og dermed lot være å møte opp på kontoret.

Disse episodene bekreftet nok en gang hvor viktig det var å ha solide sikkerhetsrutiner rundt illegalt arbeid.  I tillegg til selve avisproduksjonen var det for eksempel nødvendig med dekningsplasser, meldesteder, bosteder, lagerplasser, kurer og budtjeneste, folk til transport, sikker papirleveranse, forsyningstjeneste, kontakt til politiet for nødvendig etteretning og falske papirer, samt steder til setteriet som ofte måtte flyttes på.  Det ble derfor trukket en ring rundt trykkeriet, setteriet og avistransporten – det vil si at de som f.eks. jobbet innenfor trykkeriet kun kjente til de personene som jobbet med det samme.  Likevel var det naturligvis ikke alltid like lett å holde oversikten over alle ledd på grunn av det anselig antall mennesker som var involvert.  Etter at Arne Gustavsen i 1943 dro til den sentrale forlegningen, satt Finn Pettersen igjen som den eneste i Drammen som hadde forbindelse med den sentrale ledelsen i NKP og trykkeriapparatet i Drammen.

En viktig person som ble trukket inn i virksomheten var Kåre Winger.  Han hadde som oppgave å reise til Oslo og hente manus som han fikk av en kar der på forskjellige steder.  Manus og den gamle satsen skulle så leveres til setteren, som så måtte ha satsen ferdig til neste dag.  Videre måtte han bringe satsen til trykkeriet for så å bringe avisene fra trykkeriet til lagerplassen.  Arbeidet var forbundet med stor fare ettersom Winger ofte måtte drasse med seg store kvantum med illegale aviser i gater som ble patruljert av tyske soldater.  Pendlingen til Oslo foregikk ikke så lenge dog.  Andre ble dratt inn for å lette presset på Winger.

I desember 1943 sluttet Thorstein Bakke som setter for avisen.  Bakke hadde nå jobbet som setter i halvannet år, og presset forbundet med arbeidet var blitt såpass stort at det ble besluttet å ansette en ny setter slik at Bakke kunne få en velfortjent pause.  Bakke hadde nemlig i hele denne tidsperioden jobbet fulltid i Drammens Tidende ved siden av det illegale arbeidet.  De lange arbeidstimene, det konstante presset og frykten for å bli tatt av nazistene, samt mangelen på tid til overs for familien var alle faktorer som kunne gå på helsen løs.  En ny setter ble derfor ansatt på nyåret 1944.  Det ble besluttet å flytte setteren til en hytte eid av Rolf Hansen som lå på Konnerud.

Den nye setteren viste seg imidlertid å være vanskelig å jobbe med.  Ofte brøt han elementære sikkerhetsregler som f.eks. ved å avbryte arbeidet og reise hjem uten tillatelse.  Dette skjedde også på et tidspunkt hvor man også opplevde hyppige brudd med redaksjonen, skifting av meldesteder og arrestasjoner av kurerer.  Ofte var manus forsinket, og i enkelte tilfeller uteble det totalt.  Arne Gustavsen og Rolf Pettersen ble også arrestert og drept i løpet av første halvdel av 1944.  Alt i alt var dette derfor en særdeles vanskelig og nervepirrende periode for alle de involverte i den illegale pressevirksomheten i Drammen.

I månedsskiftet april/mai fikk dog Roald Halvorsen, som ledet det tekniske apparatet i den sentrale ledelsen, ordnet med en ny setter.  Han het Jens Sørensen, og han skulle vise seg å være nøyaktig og pålitelig i arbeidet sitt, og dette bidro til å dempe det presset Pettersen og de andre i gruppen var under.  Sørensen jobbet og bodde på et lite småbruk et par mil utenfor Drammen.

Utover 1944 skulle imidlertid et annet problem gjøre seg gjeldende.  Fra januar 1944 av tok nemlig gruppen også for seg trykkingen av ”Alt for Norge” ved siden av ”Friheten.”  Gradvis ble det stadig vanskeligere å holde takt med det økte opplaget som distribueringen krevde.  Gruppen ble for eksempel bedt om å trykke opp 50000 eksemplarer av nummer 16 av ”Alt for Norge” til tross for at standard kapasitet for trykkeriet lå på kun 20000.  I tillegg til de to avisene ble gruppen også bedt om å trykke brosjyrer fra tid til annen.  Å trykke så store kvantum gikk ut over sikkerheten til alle de involverte ettersom man da måtte drive illegal virksomhet på trykkeriet stadig flere timer i uken.  Dette medførte igjen en økt frykt for razziaer og slurving med sikkerhetsrutiner. 

For å dempe presset på Møllers trykkeri foreslo Pettersen derfor å få ”Friheten” over på et annet trykkeri.  Meningen var at Møllers trykkeri kun skulle beskjeftige seg med ”Alt for Norge”.  Brosjyrer og annet materiale ble overført til en offsetpresse som ble montert i løpet av høsten 1944.  Den 10. Januar 1945 var offsetpressa endelig klar og trykkeriet kunne nå konsentrere seg ene og alene om ”Alt for Norge.”

Alt dette fikk imidlertid en brå slutt bare et par dager senere.  Den 12. og 13.januar slo Gestapo til mot den illegale virksomheten i Drammen.  Flere fremtredende figurer ble arrestert, og Gestapo kom også til gården hvor Finn Pettersen bodde.  Pettersen klarte imidlertid med et nødskrik å rømme til fots.  Han kom seg til Gulskogen, før han så, et par dager senere, reiste videre til Oslo.

Kai Møllers trykkeri var imidlertid ikke et mål for razziaen, så virksomheten kunne fremdeles fortsette her – men nå uten Finn Pettersen til stede.  Kåre Winger overtok nå det nødvendige i forbindelse med trykkingen hos Møller, og Normann Olsen drev offsetpressa med Arne Ernsjø som trykker.  De illegale avisene fortsatte derfor å komme ut i Drammen helt frem til krigens slutt.

Oppsummert kan vi konkludere med at NKPs illegale pressevirksomhet i Drammen var omfattende med tanke på hvor stort opplag av avsier som ble utgitt.  En organisering av virksomheten basert på atskillelse av de ulike leddene i prosessen samt nøye sikkerhetsrutiner var sannsynligvis nøkkelårsakene til at virksomheten aldri ble fullstendig rullet opp selv om flere personer måtte bøte med livene sine i løpet av krigsårene.   Den iherdige innsatsen til folk som Finn Pettersen, Arne Gustavsen, Kai Møller, Thorstein Bakke kan vanskelig undervurderes med tanke på alt arbeidet de i flere år la ned i en virksomhet som lett kunne få katastrofale følger.

Klipp fra "Alt For Norge" finner du her.